Agilitykurs med Nina Hansen

I helgen har Qrutt og jeg vært på hinderføringskurs med Nina Hansen på Vinstra. Dro sammen med Tina og Emil, og har hatt et super helg med hundetrening, snø, kaldt og klart vær (-13 grader), middag med de andre deltakerne på lørdag, verdens mest primitive campinghytte, mange Espaboller, og mange nye inputs. For å oppsummere helgen og hva jeg skal tenke videre på, skriver jeg det ned her. Det er bare for min egen del så jeg ikke skal glemme, og antageligvis ikke så gøy for andre.

GRUNNTRENING: Det har vi hørt om før, men det går liksom litt i glemmeboka i iveren etter å trene baner og kombinasjoner. Qrutt må bli sikker på å kunne sendes i tunnel fra alle ulike vinkler. Vi har en god fremadsending, men når vi kom bak tunnelen og Q skulle søke ned i tunnelen selv mens jeg holdt meg på riktig linje da var det vanskelig. Han kunne ikke fatte at han skulle løpe alene ned dit og at inngangen faktisk var der nede! Lettere å hoppe over tunnelen da 😉

LESE LINJER I BANEN: Ja, der har jeg en real jobb foran meg. Ser stort sett linjen fra hinder 1 til 2 og etter det løper jeg unødvendig mye, i stedet for å kunne sende Q og planlegge bedre for å unngå nesten-kræsjer, snurrer og forvirret hund.

FØRING: Jeg er helt håpløs på å vise riktig uten for mye armer og ben. Sånne elegante «glidende» foranbytter, lang og kort arm, og å løpe rett frem uten mye ekstra er helt ukjent for meg… Og armen kan ikke være med inn i tunnelen eller hjulet 😉 Men jeg vet at når jeg får dette mer inn i kroppen vil følelsen min på banen endre seg. Jeg føler ofte at banene våre blir veldig hektiske og litt paniske, og slettes ikke rolige og behersket som mange andre gjør det. Som Nina påpekte: både Qrutt og jeg stresser oss opp og mister litt hodet begge to underveis. Så sant som det er sagt. Selv om jeg faktisk mistenker at jeg mister hodet mer enn Qrutt 😉

Nina har et mantra: «Belønn det du vil ha, i den retningen du vil ha det». Belønne det jeg vil ha er jeg ganske flink til. I den retningen jeg vil ha det, tenker jeg aldri på… Så det skal jeg ansolutt ha i bakhodet.

Et veldig bra kurs, og både Q og jeg sloknet kl 21.30 da vi kom hjem 😉

 

 

 

 

Reklamer

Hundetrening «bare» en hobby?

Jeg har hatt hund på hjernen i ti år, og i stedet for å stabilisere seg blir det bare verre og verre. Det er nok bare å konstantere: Jeg er et hundemenneske! I disse ti årene har det vært oppturer og nedturer i fohold til hundetrening. De første årene trente jeg Victor (Rhodesian Ridgeback) og jeg må ha vært selvpiner som helt uerfaren turte å melde meg på LP 1 med en så ustabil hund. Og debuten gikk som det måtte: rett i dass! Nullene regnet, hunden ga F*** og dommeren var arrogant, og det hele endte med at jeg løp gråtende til bilen. En real nedtur. At jeg bare et drøyt år senere skulle stå glisende på toppen av pallen med Timmy var en opptur.

Og sånn fortsetter det. Den ene dagen har jeg verdens beste hund, jeg er en dyktig fører og det er landslaget neste, og neste dag har jeg bare lyst å legge alt som har med hund å gjøre på hylla for jeg er ubrukelig, og hunden har Downs syndrom. Jeg er rett og slett en bipolar hundetrener.

Forrige tirsdag var en typisk nedtur. Partitreningen hadde flyttet inn i hallen igjen, og det var mange nye hunder der: og Qrutt? Jo, han var så høyt oppe at ingen ting fungerte. Jeg fikk ikke kontakt med han, han hadde aldri hørt om slalom før, og da det ble vår tur til å gå banen: løp han som en tornado rundt, og jeg som allerede var blitt usikker og lei greide ikke å føre eller belønne riktig, og stod som en apatisk tosk og følte meg som klassens ufrivillige klovn. Etter trening marsjerte jeg ut i bilen, hunden skulle selges på Finn.no og jeg skulle slutte med alt som hadde med hund og gjøre, for det talentet manglet jeg fullstendig. Enden på visa var at jeg satt hylgrinende i bilen utenfor Mc Donalds med munnen full av vonde hamburgere, og der i et lite klart øyeblikk slo det meg at hundetrening ikke bare er en hobby; det er blodig alvor!

Dagen etter gikk forøvrig slalomen helt supert igjen, og alt var glemt…  🙂

 

Se min fine vest

Kjøpte Hurttas agilityvest for en stund tilbake, og den er kjempe fin! Lettere, og har mer fasong enn de litt stive lydighets – og bruksvestene.

Og en fin vest krever jo et fint broderi:

 

De flinke damene på CM Design brukte en fredagskveld på å sy på vesten min, og jeg fikk velge motiv og farger. Selv Border Collien fikk jeg laget så det ble en tricolor, selv om det ikke syntes på bilde.

I dag er det partitrening på agilityen igjen. Ikke trent på en hel uke. Det er lenge siden sist det gikk så lenge, men dagene har flydd avgårde. Gleder meg!

 

Vi har ikke ferie lenger…

Og det har vi vel ikke hatt de siste 2,5 månedene heller 😉 Tiden flyr!

Ingen grunn til å oppsummere de to siste månedene. Qrutt og jeg trener og trener, og mye begynner å bli riktig så bra (syntes jeg i alle fall). Q er lydhør, leser meg godt, ivrig og veldig fin å trene med! Syntes vi har fin progresjon på det meste, bortsett fra to ting:

Tjuvstarter: bare og jeg gjentar bare min egen feil. Hvorfor i alle dager «glemte» jeg å lære den hunden «bli» allerede fra han var valp?! Her er det bare mengdetrening på å bli ved start, gå tilbake og belønne ofte for at han sitter, og gjøre det til en alright sone der han sitter som gjelder, og jeg syntes vi hadde en veldig fin progresjon frem til lørdagens trening, hvor man kan si at det stagnerte en smule… Jeg har forsøkt å lage meg en startrutine med at han skal sitte mellom bena mine slik at jeg kan sette han slik at linja fremover blir best mulig, og det fungerer veldig bra og det er blitt en yndlingsposisjon for Q.

Slalom: Hva skal jeg si? Jeg trodde jeg hadde et naturtalent siden han tok slalomen utrolig fort, men det varte akkurat til Bronsemerkeprøven før det talentet var vekk. Jeg har gått tilbake til scratch med å bruke få pinner, forsøkt å bytte posisjon på hvor jeg er selv (tror kanskje jeg stresser han med å løpe ved siden av han), og han tar stort sett alltid slalomen kjempe bra de 3-4 første gangene med få pinner på trening, også begynner klabb og babb. Det virker som om han ikke har tid til å gjøre det skikkelig når det er mange pinner og føler seg trygg på at det er jo sånn det skal gjøres: – «jeg skal bare gjennom disse pinnene her, også er det videre til neste hinder». Jeg har vært litt skeptisk til å bruke matskål/leke i enden av slalomen, fordi jeg tenker at han bare vil rushe forbi pinnene og slurve enda mer, men i går var vi bare tre stykker på partitrening (utrolig hvor mange hundeeiere som ikke tåler vann… 😉 ), og da fikk jeg masse hjelp på slalomen av instruktør-Silje og vi prøvde ut leke i enden av fire pinner, og jaggu måtte Qrutt tenke. Så jeg skal gi det et forsøk allikevel. Ingen grunn til å stagnere ved noe som ikke virker.

Også har vi fått oss en hund til! En ekte minibastard på 4 måneder, så helt ny er han ikke lenger. Veldig søt liten skrue:

I dag var han med i stallen for første gang, og jeg er imponert over hvor mye hund han er. Løp rundt på beitet i øsende regnvær, turnet i flisen i boksen til Drusull og var i sitt ess. Mens vi var på ridetur måtte han ligger i bilen, og det gikk også fint, selv om han syntes det var litt kaldt, så jeg må nok være litt flinkere til å huske på at han fryser lettere når han blir våt ol.

Ridetur på morgenen i regnvær er forfriskende for noen og enhver inkludert meg, men belønningen er god samvittighet, slitne hunder, og tanken om at jeg i alle fall ikke er en slapp stuegris…

Kanskje jeg blogger igjen om ikke så lenge!

Bronsemerkeprøve

Jippi! Verdens flinkeste Qrutt tok bronsemerket i øspøs regnvær i dag:-) Bare en 5er feil for vegring da han tok raskeste vei forbi hjulet for å løpe til vippa. Fikk heldigvis stoppet han før han rakk bort og tok hjulet på nytt. Slalomen gikk kjempe fint! 🙂 Qungen har feiret med kalkunnakke og dratt ut bomull av en leke så hele gulvet i stua var hvitt; ekte hundefeiring!

20120619-000145.jpg

Vi har vært på gjeterhundkurs i helgen

I helgen har jeg vært på gjeterhundkurs på Kløfta med Alexander Strøm som instruktør. Vi var 8 stykker på kurs, og hvert fall 6 av de andre var skikkelig «lydighetstanter», så jeg fikk litt prestasjonsangst for jeg vet hvor «lydig» Qrutt var på sauen sist. Men jeg fant fort ut at når det gjelder gjeting er vi alle like: dvs. ørene virker relativt dårlig til tider 😉 Og for en hyggelig gjeng!

Jeg gikk annenhver gang med Timmy og Qrutt. Og som med alt annet er de veldig ulike også her, så jeg måtte omstille hjernen mellom hver hund. Timmy var seg selv lik og hører bra på meg og jeg syntes det er enkelt å styre han. Men han må lære seg at det er ingen grunn til å ville dø selv om han får en «hard» liggkommando. Han må forstå og erfare at med en gang han takler presset fra meg og gjør som jeg sier så er det lys i tunnelen og gøy, som Alexander sa. Og det skjønte han mot slutten.

Qrutt grudde jeg meg litt til å ta ut for sist gang var det ikke mulig å nå igjennom med en del ting. Han bare løp og løp og nektet å legge seg, komme eller avslutte. Han har definitivt modnet litt i toppen og mer lydig på mange områder og han tok press veldig fint og hørte ganske mye. Det som fortsatt hang igjen var når han kom ned til kveet og fikk beskjed om å legge seg, da satte han i gang å løpe som en vind rundt og rundt så vi ikke skulle få tak i han igjen: han var ikke ferdig med de sauene! Lærte noen avskjæringsteknikker og måtte bli en smule forbanna et par ganger før han hørte, så det der må jeg bare plukke av han, for det er ikke gøy. Og langline visste han når han hadde på seg og ikke. Han må lære seg at han må høre på meg, hvis han skal få tilgang til sauene.

Det regnet hele lørdagen og mye av søndagen, så ble ikke noe særlig bilder, men noen ble det når Tom Andre kom opp med tørre klær på søndag. Alle er av Q og det er ikke så mange fordi jeg tror TA ble helt satt ut av forferdelse over at Q kunne være så ulydig at han glemte å ta bilder… 😛

– «Meg for dere aldri tak i!!»

– «Okai, da, sinnamor, jeg blir liggende…»

-«Oh, hello, søta! Så du hvor god jeg var til å gjete de sauene? Og hvor høy og mørk jeg er?» 

Border Collier på rekke og rad. Her mangler det en god del av de som var der. Vi har verdens fineste hunderase! Så mange samlet på samme sted, både hannhunder og tisper (og ei med løpetid) og ikke noe bråk, knurring eller videre interesse overfor hverandre. Bind åtte andre raser langs et gjerde på den måten og se hva som skjer… (var det raserasist du kalte meg, Tina…? 😉 )

Sånn ligger Qrutt i dag, mandagmorgen. Det lover jo godt for bronsemerkeprøven i kveld. Som jeg gruer meg så mye for at jeg ikke har sovet i natt. Jeg vet at han ikke er helt moden for prøven enda med tanke på slalomen, som kan være vrien når han kommer i fart fra et annet hinder, og jeg skal klare å «få tak i» han og hjelpe han så han starter ved riktig pinne, og derfor sa jeg eplekjekt at jeg bare skal prøve og ta det som trening både for han og meg (som helst ikke vil møte opp på noe som helst før vi kan det i blinde), men angrer litt på det nå kjenner jeg 😉