Agilitykurs med Nina Hansen

I helgen har Qrutt og jeg vært på hinderføringskurs med Nina Hansen på Vinstra. Dro sammen med Tina og Emil, og har hatt et super helg med hundetrening, snø, kaldt og klart vær (-13 grader), middag med de andre deltakerne på lørdag, verdens mest primitive campinghytte, mange Espaboller, og mange nye inputs. For å oppsummere helgen og hva jeg skal tenke videre på, skriver jeg det ned her. Det er bare for min egen del så jeg ikke skal glemme, og antageligvis ikke så gøy for andre.

GRUNNTRENING: Det har vi hørt om før, men det går liksom litt i glemmeboka i iveren etter å trene baner og kombinasjoner. Qrutt må bli sikker på å kunne sendes i tunnel fra alle ulike vinkler. Vi har en god fremadsending, men når vi kom bak tunnelen og Q skulle søke ned i tunnelen selv mens jeg holdt meg på riktig linje da var det vanskelig. Han kunne ikke fatte at han skulle løpe alene ned dit og at inngangen faktisk var der nede! Lettere å hoppe over tunnelen da 😉

LESE LINJER I BANEN: Ja, der har jeg en real jobb foran meg. Ser stort sett linjen fra hinder 1 til 2 og etter det løper jeg unødvendig mye, i stedet for å kunne sende Q og planlegge bedre for å unngå nesten-kræsjer, snurrer og forvirret hund.

FØRING: Jeg er helt håpløs på å vise riktig uten for mye armer og ben. Sånne elegante «glidende» foranbytter, lang og kort arm, og å løpe rett frem uten mye ekstra er helt ukjent for meg… Og armen kan ikke være med inn i tunnelen eller hjulet 😉 Men jeg vet at når jeg får dette mer inn i kroppen vil følelsen min på banen endre seg. Jeg føler ofte at banene våre blir veldig hektiske og litt paniske, og slettes ikke rolige og behersket som mange andre gjør det. Som Nina påpekte: både Qrutt og jeg stresser oss opp og mister litt hodet begge to underveis. Så sant som det er sagt. Selv om jeg faktisk mistenker at jeg mister hodet mer enn Qrutt 😉

Nina har et mantra: «Belønn det du vil ha, i den retningen du vil ha det». Belønne det jeg vil ha er jeg ganske flink til. I den retningen jeg vil ha det, tenker jeg aldri på… Så det skal jeg ansolutt ha i bakhodet.

Et veldig bra kurs, og både Q og jeg sloknet kl 21.30 da vi kom hjem 😉

 

 

 

 

Reklamer

Hundetrening «bare» en hobby?

Jeg har hatt hund på hjernen i ti år, og i stedet for å stabilisere seg blir det bare verre og verre. Det er nok bare å konstantere: Jeg er et hundemenneske! I disse ti årene har det vært oppturer og nedturer i fohold til hundetrening. De første årene trente jeg Victor (Rhodesian Ridgeback) og jeg må ha vært selvpiner som helt uerfaren turte å melde meg på LP 1 med en så ustabil hund. Og debuten gikk som det måtte: rett i dass! Nullene regnet, hunden ga F*** og dommeren var arrogant, og det hele endte med at jeg løp gråtende til bilen. En real nedtur. At jeg bare et drøyt år senere skulle stå glisende på toppen av pallen med Timmy var en opptur.

Og sånn fortsetter det. Den ene dagen har jeg verdens beste hund, jeg er en dyktig fører og det er landslaget neste, og neste dag har jeg bare lyst å legge alt som har med hund å gjøre på hylla for jeg er ubrukelig, og hunden har Downs syndrom. Jeg er rett og slett en bipolar hundetrener.

Forrige tirsdag var en typisk nedtur. Partitreningen hadde flyttet inn i hallen igjen, og det var mange nye hunder der: og Qrutt? Jo, han var så høyt oppe at ingen ting fungerte. Jeg fikk ikke kontakt med han, han hadde aldri hørt om slalom før, og da det ble vår tur til å gå banen: løp han som en tornado rundt, og jeg som allerede var blitt usikker og lei greide ikke å føre eller belønne riktig, og stod som en apatisk tosk og følte meg som klassens ufrivillige klovn. Etter trening marsjerte jeg ut i bilen, hunden skulle selges på Finn.no og jeg skulle slutte med alt som hadde med hund og gjøre, for det talentet manglet jeg fullstendig. Enden på visa var at jeg satt hylgrinende i bilen utenfor Mc Donalds med munnen full av vonde hamburgere, og der i et lite klart øyeblikk slo det meg at hundetrening ikke bare er en hobby; det er blodig alvor!

Dagen etter gikk forøvrig slalomen helt supert igjen, og alt var glemt…  🙂

 

Se min fine vest

Kjøpte Hurttas agilityvest for en stund tilbake, og den er kjempe fin! Lettere, og har mer fasong enn de litt stive lydighets – og bruksvestene.

Og en fin vest krever jo et fint broderi:

 

De flinke damene på CM Design brukte en fredagskveld på å sy på vesten min, og jeg fikk velge motiv og farger. Selv Border Collien fikk jeg laget så det ble en tricolor, selv om det ikke syntes på bilde.

I dag er det partitrening på agilityen igjen. Ikke trent på en hel uke. Det er lenge siden sist det gikk så lenge, men dagene har flydd avgårde. Gleder meg!